Sosiale medier i vårt demokrati: Den populære, ubudne gjesten

Gjennom tidene har medier, av ulik art, trengt seg igjennom våre private sfærer; nærmest som uinviterte gjester inn i våre hjem. Før vi visste ordet av det ble de sosiale mediene en del av vårt umettelige dagsbehov, og for ytringsfriheten så jubles det høyt for det digitale fenomenet. Men hva gjør egentlig sosiale medier med vårt samfunn, og hvordan har våre medievaner bidratt til maktdeling og demokratiet i Norge?

I vår tidsepoke har vi mennesker fått erfare en rivende medieutvikling der vi bruker radio, aviser, TV og ikke minst sosiale medier nærmest som en rituell del av starten på en ny dag. Hele 85% av alle nordmenn har en bruker på Facebook, så ja det er grunn til å tro at de fleste av oss kjenner en trang til å bli tilkoplet den omfattende sosiale virkeligheten hver eneste dag; den som ligger utenfor våre nærmeste omgivelser.

Verdifull tid på sosiale medier
Vi er alltid på farten, alltid tilkoplet, vi skal ha avkastning på tid og kvalitetsinformasjon raskere. Døgnets timer har blitt færre, og vår oppfatning av egen tid har blitt mer verdifull. Allikevel bruker ungdommer mellom 16-24 år gjennomsnittlig 3 timer og 33 minutter daglig på sosiale medier.

Vi ønsker oss en sorgløs affære når vi så sårt må scrolle oss nedover Facebook’s newsfeed. Men hva finner vi der egentlig? Kall det gjerne et paradoks når tiden ikke strekker til, og vi så desperat må plukke opp mobilen i en viktig samtale med vennegjengen eller droppe gullrekka på TV2 en fredagskveld for å stuke med hver vår rektangulære duppedings. For når prioritering av vår egen verdifulle tid går til den lille greia vi behandler som vårt lille barn – så må den vel berike våres liv med noe, på en eller annen måte?

Oppmerksomhetssyk
Mediene kan sees på som å være samfunnets forlengende arm inn i vår intimsfære. De konkurrerer med foreldre, kjæreste, venner og andre om oppmerksomheten vår og blander seg på ulikt vis inn i samtaler og samhandlinger. Det er på denne måten at sosiale medier er med på vår sosialiseringsprosess og med på å forme vår personlige identitet – to livsnødvendige behov vi ikke kan være foruten.

”For å forstå sosiale medier, så trenger man ikke forstå teknologien. Man må forstå folk” – Ida Aalen

I sosiale mediers univers finnes det en virvel av ulike inntrykk vi må ta innover oss. Det vises frem måter å forstå verden på – som vi både har erfart og ikke. Som mottakere av dette blir vi nødt til å danne oss en mening om hvor vi selv befinner oss, hvem vi selv er og hvem vi ønsker å være. I den sammenheng har vi mennesker et behov om å føle at vi verdt noe; vi vil føle oss akseptert, likt og inkludert. Det er på grunn av dette at vi mennesker ofte forsøker, i sosiale medier, å fremstå som litt bedre versjoner av oss selv. Andres oppfatning av oss blir også kanskje den viktigste delen til vårt eget selvbilde.

social-media-580301_1920

Informasjon, underholdning, fellesskap og personlig identitet. Fire bulletpoints på hva sosiale medier beriker våres liv med. Men er det egentlig sosiale medier som tilfører oss dette? For folk er jo folk. Behovene for å sosialisere seg, identitet og oppmerksomhet har jo alltid vært fundamentalt for oss mennesker i den store sammenheng. Og det er det som kanskje er det mest interessante med dette. For med masse- og sosiale medier så har vi funnet en måte å tilfredstille behovene våre på, under ett og samme tak. Sosiale medier har hatt en enorm forespørsel, uten at vi ikke egentlig helt har visst og klart å sette ord på hva vi egentlig har spurt etter. Det er på den måten sosiale medier kan forstås som et vesentlig supplement til våres sosiale liv. Og som sosiale vesner så er vi også opptatt av å få delta. Gjerne i viktige beslutningsprosesser. Og det fant vi fort ut av at vi kunne gjøre via sosiale medier.

Portvokternes avskjed og den farlige filterbobla  
Demokrati, også kalt et folkestyre handler om at allmennheten har en stemme i de viktigste beslutninger i samfunnet. Derav er kanskje ytringsfriheten en av de viktigste funksjoner for at vårt kjære demokrati skal kunne fungere og opprettholdes.

De redaksjonelle medier fikk tidlig tildelt rollen som samfunnets portvoktere; dvs at de bestemmer og siler ut informasjon som de mener er verdifullt nok til å komme på trykk. Denne funksjonen har ikke sosiale medier, og hvem som helst har muligheten til å kunne ytre sin mening på de ulike kanaler, og synliggjøre det for et publikum, enten stort eller smått. Problemet ofte med dette er at kvaliteten på innholdet blir dårligere enn hva den ville vært i massemediene, hvor de subjektive meninger vil kunne overrumple de objektive synspunkter. Eller verre: den kan påvirke oss i feil retning som en følge av ekstremisme – der propaganda får en annen betydning enn tidligere.

Et annet hodebry med Facebook og andre sosiale medier er at algoritmene på de ulike plattformene avgjør hva vi får se og ikke i nyhetsstrømmen. For bedre, skreddersydde løsninger så høres jo egentlig denne filterboblen bare fint og flott ut. Jeg interesser meg lite for det ene eller det andre; og kan dermed finne måter å slippe å bli eksponert for dette. Og det er der bekymringen ligger. Den ligger i det at folk etterhvert vil unngå motstand og uenighet i større grad. På den måten vil vi bli mindre tolerante til andres oppfatninger av enkelt saker og samfunnet ellers, der fravær og isolasjon fra andres synspunkter vil bli et faktum. På denne måten vil sosiale medier være med på å skape konfliktlinjer på tvers av befolkningen og svekke demokratiet som vi kjenner den idag.

 

world-1302949_1280

Fattig vs. rik 
Sosiale medier har også bidratt mer, både på godt og vondt, i den offentlige debatten. Men hvem er det som egentlig blir hørt? Vil de rike blir rikere, de fattigere blir rikere, eller at de fattige blir fattigere?

Selv ønsker jeg å si meg enige i alle tre påstandene. De rikere, som opinionsledere, journalister, politikere, kjendiser, vil bli rikere ettersom deres nettverk allerede består av en masse med brukere og følgere. Både deres tilhengere og kritikere vil bli nådd, og det er en stor sjanse for at deres stemme vil bli hørt, sett og få oppmerksomhet deretter. Men de fattigere vil også kunne bli rikere via sosiale medier. Min generasjon f.eks. bruker sosiale medier på andre måter enn det andre generasjoner gjør, hvor vår erfaring med ulike medier kan gi oss muligheten til å finne nye metoder å nå igjennom støyet på, inn i den offentlige samtalen, og nådd til de høyere makter. Se på Sophie Elise for eksempel, når hun ble kåret som Norges mektigste kvinne. Hun var fattig, men ble rik og har nå også muligheten til å bli enda rikere på grunn av blogg og sosiale plattformer. Men til slutt vil også de fattige dessverre bli fattigere. Og da snakker jeg både i økonomisk og sosial sammenheng. Barnehager og skoler tar stadig i bruk mer digitaliserte utstyr som en del av læringen. Forskjellene vil da bli tydeligere enn før dersom sønn av en familie med dårlig råd ikke har mulighet til stille opp med det beste utstyret. Det samme gjelder de med et lite nettverk eller de som rett og slett boikotter sosiale medier. Som en følge av dette vil de trolig forbli fattige. Uten muligheten til å utvide sin sosiale kapital på sosiale medier så får de ikke de samme mulighetene som vi i sosiale medier har; der stadig nye bekjentskap finner sted, og stemmer blir hørt.

Untitled design

Sosiale medier, du er herved invitert
Sosiale medier skal få en oppvarmet plass i sofaen hos meg. Rett og slett fordi jeg tror at sosiale medier er med på styrke vårt demokrati til det bedre, der både sterke og svake stemmer kan bli hørt. Det er absolutt viktig å se de negative akseptene med det digitale fenomenet som vi alle behandler så kjært. Fordi i ekstreme tilfeller vil den ha en eller annen virkning – og dette er skummelt og ikke minst farlig for vårt demokrati. Det er da viktig å være obs på dette. Vite hva vi publiserer, begir oss ut på, og hvem vi tillater å dele vårt nettverk med.

Men sosiale medier som en felles møteplass der det er rom for dialog, samspill og debatt av ulike former, så er sosiale medier lite bekymringsfullt. For det er kanskje ikke alltid så mye matnyttig det vi finner der inne, og tiden går til mye unødvendig scrolling. Men plutselig dukker det opp en post eller to som vekker oppsikt; og det er da interessante ting begynner å skje, i interaksjon med hverandre.

Hvis vi ser på sosiale medier som en halvoffentlig sfære så vil vi kunne vokse som mennesker og opprettholde en global landsby – i allmennhet og i grupperinger. Sosiale medier gir oss borgere nærmest et nytt samfunn å vokse opp i, med en helt ny mulighet til å kunne delta og være de samfunnsaktører som vi bør være, i vårt flotte, lille, demokratiske land, kalt Norge.

-AES

KILDER:

Aalen, Ida. 2015. Sosiale medier. Bergen: Fagbokforlaget.

Gripsrud, Jostein. 2011. Mediekultur, mediesamfunn. 4.utg. Oslo: Universitetsforlaget.

Ipsos – Ipsos’ tracker om sosiale medier Q1’16

Magma – Trend Spotting

SSB – Norske medierbarometer 2015 

VG – Sophie Elise kåres til mektigste kvinne i norske medier

2 thoughts on “Sosiale medier i vårt demokrati: Den populære, ubudne gjesten

  1. Dette synes jeg var et bra innlegg! Her har du brukt relevant teori på en god måte, og innlegget balanserer bra mellom referering av fakta og egen drøfting. Du tar samtidig med deg noe av deg selv inn i innlegget – det synes jeg fungerer bra setter et personlig preg på det hele. Bra jobba 😉

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *